Husk paraply!

Før tenkte jeg ofte "hvis bare...." og jeg har på følelsen av at jeg ikke er den eneste som gjør det her i verden. Det er mulig jeg gjør det av og til fremdeles, men det er ihvertfall veldig sjelden. Jeg kan ikke huske siste gang ihvertfall!

En av grunnene er at jeg har vært støttekontakt, og det er jeg nå igjen for en med downs. Det er ikke alltid mer er bedre. Et kromosom ekstra gjør faktisk at du ligger litt etter, sånn mht iq ihvertfall. Tror de fleste har tenkt at det kunne være artig å være litt smartere, eller hur? Men lykke har tydeligvis ingenting med det å gjøre. Hvor fornøyd man er med livet ligger inne hver og en!

Jeg var på et jobbintervju for noen år siden, hvor de spurte hva jeg hadde lært av å være støttekontakt. "Brukeren jeg er med har vist hvordan det går an å være positiv innstilt uansett livssituasjon" sa jeg og følte det var et bra svar. "Kan du gi noen eksempler på det?" spurte de. "For eksempel, når vi skal ut pleier han kikke ut vinduet og si at de regntunge skyene er på vei videre og snart blir det opphold. Så da er det ikke vits i å ta med paraply!" svarer jeg. "Og hva tenker du når du ser ut det samme vinduet?" spør de videre. Jeg så nok litt brydd ut da. "Dette var jo i Bergen, så jeg tok med regntøy uansett..." svarte jeg, og de lo:-) En ting er hva en forventer seg, men det er lov å ta noen forholdsregler likevel!

Jeg tror det største som kan skje for han jeg er støttekontakt til nå er å gå på konsert med Kjell Elvis:-) Og han banket meg i bowling med en grom latter. Vi var og så "kalde føtter" forleden, og han erklærte at det var den beste filmen han hadde sett, og den er faktisk veldig bra om man tar den for det den er!

Vel, dette ble en post uten det helt store poenget. Ville vel bare si at det er utrolig artig å være støttekontakt! Setter ting i litt mer perspektiv for en som er egosentrisk og synes egne småproblemer er verdens største:-)

Hehe... Hva er definisjonen på et lite problem?

Svar baklengs: ...melborp snenna ne

Husk paraply!

The coin is spinning....

Av og til stiller man en mynt på høykant på bordflaten, balansert med en pekefinger på toppen. Så knipser man, og mynten spinner og spinner. Ingen kan se hvilken side av mynten som ligger opp når den faller til ro.

Nå og da tenker jeg at slik er det med begynnende forhold også. Først når begge føler seg sikker på at de har lyst til å være sammen, eller at en av oss er helt sikker på at dette er noe en ikke vil fortsette med, først da faller mynten til en side.

For tre uker siden satt jeg en kveld og tekstet med henne. "Jentene her ler av meg, for jeg smiler når jeg får tekstmelding!" var tonen da. Meldingene kom tett, og de var lange. "Jeg er ikke så avhengig av mobilen så jeg la den igjen på soverommet. Leste ikke meldingene dine før nå." var tonen i helga. Akkurat da tenkte jeg at mynten fremdeles spinner. Den kan fremdeles falle begge veier.

Vi får ta en pause. Er du interessert i meg, slik jeg er i deg, tar ikke forholdet noe skade av en liten pause. Innerst inne tror jeg du er interessert. Det er utrolig sjelden man treffer en som fra første stund virker som en barndomskamerat. Mynten kan spinne en god stund, men ikke til evig tid...