Den glade vandrer kalles jeg...

...ikke!

Jeg er ingen vandringsmann, og om jeg skulle vandre noe sted, da er jeg ikke glad. På skolen var jeg han tregingen som dere andre måtte vente på ved rasteplassen. Og når jeg kom gikk dere videre. Er det rart jeg ikke er en glad vandringsmann?

Derfor var det til min store forbauselse at jeg hørte stemmen min si til kameraten som var på besøk: "Hva med en tur til Prekestolen?" Allerede i den første bakken angret jeg. Flashback fra skoletiden gjorde meg ti år igjen. Flashback av å komme på en topp får så å se en ny topp bakenfor. MEN, det ble faktisk ikke slik som en skoletur-tragedie! Det er ikke uten grunn at han her er kamerat, han snek seg umerkelig til siden og lot meg gå først, i mitt eget rolige tempo. Og vi skravlet og hadde tid til å se oss rundt. Det var ikke så mye han måtte slakke på tempoet (tror jeg) men det gjorde at jeg la merke til mer av det som var å se på. Stupbratte skråninger oppover på den ene siden, og ned på den andre siden av stien. Solen varmet bare akkurat nok, med en mild vind som gav en passelig temp. Etterhvert kunne fjorden skimtes nederst i skråningen, og jeg kjente et sug i magen! Her var det laaangt ned! Da vi kom opp Prekestolen var det fullt av store og små fra Kongeriket Noreg og andre nasjoner. Vi gikk litt rundt og kikket på stupbratte klipper hvor folk satt og dinglet med beina. Etter å ha tatt mot til meg gikk jeg frem til kanten og la meg ned på magen. Jeg måtte kravle de siste centimeterne for å få nesetippen over kanten. Mens jeg lå der og kikket ned i fjorden som var 6-700m rett ned gikk det opp for meg at jeg har et ørlite snev av høydeskrekk. Jeg merket ihvertfall at det pirret å ligge slik. Men det var også ganske herlig å føle litt på suget i magen mens øynene mine prøvde å fatte at hvor langt det egentlig var ned. Der jeg lå kunne jeg kjenne luften drive oppover langs kanten. Noen kastet et muffinspapir utenfor og det føk til værs med oppdriften, ganske fascinerende!

Vel, på lørdag var jeg kanskje en glad vandrer for en gangs skyld:-)