Den glade vandrer kalles jeg...

...ikke!

Jeg er ingen vandringsmann, og om jeg skulle vandre noe sted, da er jeg ikke glad. På skolen var jeg han tregingen som dere andre måtte vente på ved rasteplassen. Og når jeg kom gikk dere videre. Er det rart jeg ikke er en glad vandringsmann?

Derfor var det til min store forbauselse at jeg hørte stemmen min si til kameraten som var på besøk: "Hva med en tur til Prekestolen?" Allerede i den første bakken angret jeg. Flashback fra skoletiden gjorde meg ti år igjen. Flashback av å komme på en topp får så å se en ny topp bakenfor. MEN, det ble faktisk ikke slik som en skoletur-tragedie! Det er ikke uten grunn at han her er kamerat, han snek seg umerkelig til siden og lot meg gå først, i mitt eget rolige tempo. Og vi skravlet og hadde tid til å se oss rundt. Det var ikke så mye han måtte slakke på tempoet (tror jeg) men det gjorde at jeg la merke til mer av det som var å se på. Stupbratte skråninger oppover på den ene siden, og ned på den andre siden av stien. Solen varmet bare akkurat nok, med en mild vind som gav en passelig temp. Etterhvert kunne fjorden skimtes nederst i skråningen, og jeg kjente et sug i magen! Her var det laaangt ned! Da vi kom opp Prekestolen var det fullt av store og små fra Kongeriket Noreg og andre nasjoner. Vi gikk litt rundt og kikket på stupbratte klipper hvor folk satt og dinglet med beina. Etter å ha tatt mot til meg gikk jeg frem til kanten og la meg ned på magen. Jeg måtte kravle de siste centimeterne for å få nesetippen over kanten. Mens jeg lå der og kikket ned i fjorden som var 6-700m rett ned gikk det opp for meg at jeg har et ørlite snev av høydeskrekk. Jeg merket ihvertfall at det pirret å ligge slik. Men det var også ganske herlig å føle litt på suget i magen mens øynene mine prøvde å fatte at hvor langt det egentlig var ned. Der jeg lå kunne jeg kjenne luften drive oppover langs kanten. Noen kastet et muffinspapir utenfor og det føk til værs med oppdriften, ganske fascinerende!

Vel, på lørdag var jeg kanskje en glad vandrer for en gangs skyld:-)

Gjeldsangst

I det siste har jeg kikket på leiligheter på finn.no og funnet ut at, joda jeg blir faktisk gjeldslave. Har snakket med banken som er mer enn villig til å gi meg lån, og det kan betales tilbake over de neste 30 årene. Takk skal du ha. 30 år... Da er jeg klar for rullator og bingo!! Lurer på om jeg skal hoppe over et par trinn og gå direkte for gamlehjemmet. Joda, det finnes andre ting å glede seg til, barn og barnebarn for eksempel, men akkurat nå sitter jeg å prøver å deppe litt;-)

Får fundere litt på om jeg skal selge bilen... Eller skal jeg la vær?

*gruble*

Sommerens siste festival

Da har jeg sett siste festival i år. Dette er den eneste gangen jeg har vært på konsert alene, men det var relativt ok (det greieste er å ha noen å skravle mellom konsertene:-). De to konsertene som var definitivt best var Jim Stärk og Thomas Dybdahl, to band som gjør at de neste generasjoner kommer til å si "bare vi ung i gamle dager". Jeg sa en gang at det var på 60-70-tallet jeg skulle vært ung, og da helst i USA. Jeg tar alt det tilbake. Jeg er glad jeg er ung nå, og at jeg er i Norge! (Vel, ung og ung, jeg føler meg passe ung;-)

Jeg vet ikke hva det er som gjør at konserter er mange ganger bedre enn en cd. Det er vel litt det at musikken blir til der og da, og at man deler den med mange andre. Når de på scenen i tillegg klarer å skape en skikkelig kontakt med publikum, da er det bare STORT! Det er vel litt det at musikken er der og da, og atmosfæren som er der er unik og forgjengelig. Det kan vel litt sammenliknes med å være på et virkelig bryllup, sammenliknet med å se et gammelt videoopptak?

Det var selvf mange andre konserter denne sommeren som kommer til å skille 2006 fra alle andre sommere. Sommerens beste konsert? Det er umulig å si.... Franz Ferdinand, som har utrolig driv? Eller The Soundtrack Of Our Lives, som skaper en magisk stemning med sin karismatiske vokal og det sammensatte lydbilde? Minor Majority, som man føler bare synger for deg? Corazon, som tar deg med til en country-verden du trodde du ikke likte?

Livet er best for dem som liker konserter! Det er slike ting som får en til å glemme alt annet. Det er et lite univers hvor vi alle tilhører samme galakse istedetfor å fyke rundt som ensomme astroider:-)

Down by the muddy harbor

Down by the muddy harbor
For many a restless night
Have I been walking
Down by the muddy harbor
For many a restless night
Have I found myself talking

And much to my surprise
I found that 've been wrong for so long now
I found that I've been wrong
I found that I've been wrong for so long now

I've been to New York City
I've seen the world at large and it's hurting
It took a lot of pain to get me where I am
That's for certain

I've felt the arms of God
And I've felt the Devil's kisses
In the Nighttime
I thought I'd seen it all

Just to watch it fall like curtains
Just to watch it come down to this

Om å gjøre feil

Det er mandag!

Ny uke, og nye muligheter til å gjøre feil:-)

Vel, eneste mulighet for å ikke å gjøre feil er å ikke gjøre noenting. Da gjør man bare en feil, men det er den største av dem alle;-)

Jag är inte dum, jag har bare otur när jag tänker...

Med blanke ark og fargestifter

Da er det gjort. Jeg har fått en fast jobb jeg er fornøyd med, og jeg ser for meg at jeg kan bli boende her i byen.

Man er innerst inne klar over at man alltid er på vei til et nytt sted, til en hverdag. Noen vet at byen de bor i er der de skal være resten av livet. Mens andre, slike som meg, har flyttet stort sett hele livet.

Jeg velger å late som jeg ikke husker at jeg savner alle de hyggelige menneskene jeg har flyttet fra, og fokuserer heller på at livet i Stavanger kommer at bli "hur bra som hälst"! Gleder meg til å få med meg konserter, til å kunne få litt tid til hobbyer, til å få et lite bøttekott som jeg kaller "hjemme", til alle gode venner jeg ikke ennå har truffet!